Pensjon er i vinden som aldri før. Men diskusjonen foregår på flere plan og med mange ulike utgangspunkt. Vi kan dele debatten i tre:
1. Det norske pensjonssystemet er i endring. Stikkord: Pensjonsreformen
Pensjonsreformen kom først og fremst fordi stadig færre yrkesaktive skal finansiere pensjonene til stadig flere eldre. Og de eldre skal ha mer pensjon fordi de har lengre opptjening i Folketrygden, de skal leve lenger og stadig flere kvinner har vært i jobb og opptjent tilleggspensjoner når de blir pensjonister.
Pensjonsreformen har reist mange spørsmål knyttet til forholdet mellom folketrygd og tjenestepensjoner, forskjellene mellom offentlige og private tjenestepensjoner, endringer i de urimelig gode Stortings- og regjeringspensjoner, muligheten til å kombinere pensjon og arbeid osv. I Statsbudsjettet for 2012 viste det seg at mange flere enn forutsatt velger å ta ut pensjonen sin fra folketygden tidligere enn 67 år. Også private pensjoner kan tas ut tidligere, men der er “pågangen” ikke så stor. Debatten om pensjon tar nok ikke slutt med det første.
Pensjonsreformens hensikt var å skaffe oss et mer “bærekraftig” pensjonssystem, basert på at det skal lønne seg å stå i jobb. Helst utover 67 år (men helst ikke lenger enn til 70 år, viser det seg). Resultatet ser foreløpig ut til å være at alle som nærmer seg 62 år nå regner på om de vil ha råd til å gå av med pensjon. Andreas Hompland, som selv nylig fylte 62 år, har uttalt at “myndighetene snakket om arbeidslinja, men den informasjonen vi fikk i posten fra NAV var en oppfordring om å tenke på pensjonering”.
2. Ytelsesordningene er under press. Stikkord: pensjonsgaranti
De tradisjonelle pensjonsordningene i Norge har vært ytelsesordninger. Det betyr at du er garantert en pensjon på et visst nivå når du går av med pensjon (forutsatt full opptjening). I staten er denne garantien 66% av lønn. I private ordninger er garantien differansen mellom et bestemt pensjonsnivå (ofte 66% av lønn) og Folketrygdens ytelser.
Det er mye som avgjør hva som står på pensjonskontoen til enhver tid, og hvor mye som burde stå der for å sikre den garanterte pensjonen. For dårlig avkastning gir for lite penger på kontoen. Lønnsøkninger gir for lite penger på kontoen. Lengre levealder betyr at det må stå mer penger på kontoen. Endringer i regelverket kan også medføre at det står for lite penger på kontoen. Men en garanti er en garanti: står det for lite penger på pensjonskontoen din må den fylles opp. Og det er arbeidsgiver som får regningen i form av store og som regel uforutsette prisøkninger på bedriftens pensjonsordning. På fripoliser er det ingen bedrift å sende regningen til, så der må selskapene ta fra avkastningen eller egenkapitalen sin dersom kontoen må fylles opp.
Det er dette som skjer i tider som nå. Kundene skal ha tilført en minimusrente hvert eneste år (rentegaranti), selv om det er mange år til de skal ha sin pensjon utbetalt. Derfor settes selskapene under et kortsiktig press, helt unødvendig. For eksempel måtte ett av de største selskapene nå i oktober ha tilført 3 milliarder kroner fra sin eier.
Den siste tiden har debatten gått i Dagens Næringsliv om ytelsesordningene bør havne på skraphaugen. De er gammeldagse, tvinger pensjonsselskapene til å tenke kortsiktig, og påfører bedriftene store uforutsigbare pensjonsregninger. Penger som går av bedriftenes totale lønnspott. Det mest nærliggende alternativet er innskuddsbaserte pensjonsordninger, der bedriftens forpliktelse overfor arbeidstaker ikke er et bestemt pensjonsnivå langt frem i tid men en fastsatt innbetaling nå i dag. Og Innskuddsordninger innebærer som regel ”investeringsvalg”, dvs at du selv bestemmer hvordan pengene skal plasseres. Og det er poenget.
Mange legger til grunn at ytelsesbaserte ordninger betyr lav aksjeandel og dermed lav pensjon. Forsvarerne av ytelseordningene argumenterer med at høy aksjeandel ikke alltid har vist seg å gi høy pensjon. Det stemmer at ytelsesordningene gjennomgående har lav aksjeandel. Ikke fordi noen synes det er riktig, men fordi aksjemarkedet representerer en ekstra høy risiko for dem som skal innfri en rentegaranti på 3-4% hvert eneste år. Men en innskuddsordning med “investeringsvalg” betyr ikke automatisk en høy aksjeandel.
Denne diskusjonen handler ikke bare om hva som gir mest pensjon over tid. Etter min mening handler det først og fremst om å kunne gi arbeidstaker valgfrihet. Det er fullt mulig å ha null kroner i aksjemarkedet selv om man har innskuddspensjon med investeringsvalg.
3. Folk vet for lite om egen pensjon. Stikkord: Komplisert

Storebrand offentliggjorde nylig en undersøkelse som viste stor kunnskapløshet om egen pensjon. Mange andre undersøkelser viser det samme, så det må vi tro er sant. Dessverre. Men det er ikke overraskende, og det henger nok litt sammen med at vi ikke har trengt å engasjere oss i egen pensjon. Den har jo vært garantert, ikke bare av arbeidsgiver og forsikringsselskap, men også av velferdsstaten vår.
Bak vår rygg har myndigheter og forsikringsselskaper kunnet lage regler og produkter som ingen andre enn ekspertene trengte å forstå. Men samfunnet er blitt mer gjennomsiktig, og noen av de mer kreative finansproduktene er kommet til overflaten. Vi som kunder vil forstå! Vi vil vite hva som skjer! Men det er ikke enkelt. La meg ta et par eksempler:
I kontoutskriften sin for fripoliser for 2010 oppga ett av selskapene at kundene var tilført en rente på 6,1%. Ingen kunder har klart å regne seg frem til hvor disse 6,1% befinner seg i talloppstillingen. Noen av dem har forsøkt å spørre selskapet om en forklaring. Uten hell. Ikke fordi selskapet ikke vil eller kan, men sannsynligvis fordi det er så komplisert at de færreste kunder ville hengt med i regnestykket.
Et annet spørsmål som ofte dukker opp, og volder undring, er hva som skjer med pengene i en ytelsesordning når kunden dør. Ordningene, herunder også fripoliser, har som oftest livsvarig utbetaling, altså at du skal få din pensjon så lenge du lever. Uansett. Det skal mye penger til på kontoen hvis man skal være på den sikre siden. Derfor er det slik at når kunden dør vil saldo på konto benyttes som pensjonsutbetalinger til andre kunder som lever lenger. Altså en form for solidaritet. Og skulle du ønske å få pensjonen din utbetalt over kortere tid enn livsvarig, for eksempel over 15 år, sier myndighetene “nei, det får du ikke”.
Det er også slik at når du slutter i et arbeidsforhold og får med deg en fripolise blir fripolisen automatisk værende i arbeidsgivers forsikringsselskap. Derfor har mange flere fripoliser rundt om. De kan flyttes, men det må du ordne selv. Tenk om det var slik med lønnskontoen din! Arbeidsgiver 1 bruker Fokus Bank, så du får automatisk lønnskontoen din der. Arbeidsgiver 2 bruker DnB, så da får du en ny lønnskonto der. Da har du to lønnskonti å holde orden på. Men slik er det jo ikke. Vi har én lønnskonto, som er vår egen. Den får værsågod arbeidsgiver benytte til å sette inn lønnen min på. Bør det ikke kunne være slik med pensjon også?
Gi oss muligheten til å velge hvordan vi vil ha pensjonspengene våre plassert (rentefond, aksjefond, eiendom osv), og la oss velge hvor vi vil ha pensjonen vår plassert (arbeidsgiver setter pensjonsinnskuddet inn på MIN pensjonskonto, ikke SIN). Det er på tide å forenkle pensjonsordningene, slik Gjensidiges Bjørn Asp er talsmann for.
Da tror jeg engasjementet rundt egen pensjon ville blitt større!